har akkurat sett engler og demoner på gimle med vin etter en tur på enoteca for litt pizza (og vin). filmen i seg selv er helt ok, men kanskje ikke den beste jeg har sett.
det som alltid fascinerer meg på film, og i virkeligheten, er religion. religion er egentlig et ikke-tema i forhold til samtaleemner ved festlige lag, eller noen lag som helst. religion er vanskelig fordi det er så utrolig personlig, og i mange tilfeller nesten oppslukende.
selv er jeg ikke religiøs, og jeg er heller ikke døpt av mine foreldre. de mente da, og mener fremdeles at en skal få lov til å velge selv. min yngste bror valgte å døpe seg for å kunne la seg konfirmere, men jeg har ikke hørt noe særlig om religion fra den kanten de siste seks åren, post hans (kombinerte) dåp og konfirmasjon.
men jeg er veldig, veldig fascinert, og ja, nesten litt misunnelig, på de som tror. om de så er kristne, muslimske, jødiske, buddhistiske etc. det må være veldig godt å tro. å føle det samholdet. å være en del av noe som er så stort og viktig. det er så stort at man nesten kan bli litt redd til tider. og det må være godt å ha noen å "snakke til" i tider man har det vanskelig (om det så er en gud eller noen som har levd tidligere). samtidig blir jeg sint, og stolt av å være ikke-troende når jeg hører om fanatikere (uavhengig av religion). men det finnes jo også så mange ikke-troende som ikke har rent mel i posen..
religion er vanskelig, som sagt, og jeg klarer ikke la være å være inspirert til å søke opp om den katolske kirke etter å ha sett engler og demoner.

bildet er fra nyc. tatt fra empire state